I omtalen fra tv2 står det:
" I denne personlige dokumentaren undersøker regissør Mette Aakerholm hvordan forholdet til kjønn og seksualitet endrer seg gjennom ulike stadier av kjærligheten og livet. "
Vi treffer forskjelige kvinner som er i forhold med andre kvinner og hvor ikke alle nødvendigvis definerer seg som lesbiske. Noen godt voksne som snakker om tiden da L-ordet ble politikk på 70 - 80 tallet. Regissørens opplevelse av at det å være lesbisk ikke passet helt i forhold til forventinger fra både det ene og andre miljøet, men mest i forhold til henne selv, hvordan dette har variert underveis. En yngre kvinne som ikke liker å bli satt i bås, som føler seg mer maskulin og som legger vekt på aksepten for å kunne være den hun er, det hun selv føler for å uttrykke.
Syntes det var et fint program som belyste flere sider. Det er interessant hvordan enkelte ønsker å kalle seg lesbiske eller ikke, hva som føles mer naturlig. Det å definere ens identitet bare ut i fra det seksuelle blir for snevert, men samtidig er det en viktig del av ens identitet når en velger å stå frem som en del av en minoritet. Men hva trenger vi merkelapper til, tja? Tenker tilbake på de forskjellige reaksjonene jeg ble møtt med, noen som tvilte på det, selv om andre som ikke kjente meg så godt som hadde skjønt det. En som hadde vært en venn som ble sint, som også enkelte andre ga uttrykk for.
Aksepten for å være den du er, enten en er mer eller mindre maskulin eller feminin. Gikk på den tida til en psykolog som ikke akspterte det jeg tok opp rundt følelser, men han viste seg å skulle tråkke over grenser flere ganger. Informasjon ble blandt annet utlevert fra terapi uten at jeg fikk vite om det før i neste omgang da enkelte ble forbannet fordi det jeg tok opp var privat! Ganske tragisk, det fikk mer negative konsekvenser!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar